Spre, ikke skaler

AI generert bilde med utgangspunkt i bloggteksten.

Arbeidslivet endrer seg fortere enn organisasjonene rekker å følge med, og de fleste svarer med mer kontroll. Det som faktisk skaper tilpasningsevne, er det motsatte: at arbeidet får flyte, at folk samarbeider på tvers, og at de lærer mens de går. Denne serien handler om de små forskjellene som avgjør om en organisasjon fortsetter å bli bedre, eller stopper opp i det den finner noe som funker. Dette er den sjette av åtte deler.

Når noe endelig fungerer i ett team, kommer spørsmålet nesten av seg selv: hvordan skalerer vi dette? Hvordan ruller vi det ut over alt? Det høres ut som framgang. Men det er ofte akkurat det grepet som dreper det som virket.

Vi jobbet en gang tett med noen team over flere uker for å finne bedre arbeidsmåter, gjennom eksperimentering og deling: communities of practice, lean coffee, workshops der folk selv bidro. Det landet en god første versjon som hvert team kunne ta med inn i sin egen kontekst. Læring og avlæring underveis var en del av suksessen. Og så kom det interessante: ledere et helt annet sted i organisasjonen så endring hos de ansatte, og ønsket å få samme effekt i større deler av organisasjonen. Uten den samme læringen og den samme prosessen som var gjort over flere uker. De trodde de kunne få det ved å servere andre sluttproduktet, altså prosessene og måten å jobbe på, uten å gjøre jobben.

Vi var ikke med og fullførte det. Vi var tydelige på at det var viktigere å avslutte godt hos dem vi allerede var i prosess med, enn å videreføre dette til andre. For ansatte som forstår dette, er de rette til å ta det videre. Ikke vi, og ikke en ledelse som standardiserer det.

Det et team har fått til, er ikke en mal. Det er noe disse menneskene har bygd ut fra sine egne perspektiver, styrker, sin egen forståelse og sine mål. Gir du malen til et annet team, gir du dem skallet uten innholdet. Det som faktisk lar seg flytte, er hvorfor det ble bra. Et annet team trenger ikke detaljene, for dem har teamet selv. De kan se demoer, folk kan hospitere. Men ingen kan gjenskape det de andre har laget uten å utvikle det på nytt, i sitt eget bilde.

Så når en leder spør hvordan de får det ut til alle, er svaret vårt ganske enkelt. La teamet vise seg fram. Eksponer de andre for hva som er mulig. La dem være nysgjerrige på hva de har fått til. Og tør å være litt utålmodig dersom teamene føler seg gode nok.

Men vær subtil i hvorfor et team viser seg fram. Ikke referer til teamet, men til hvilke egenskaper du ønsker at teamene skal utvikle. Og vis fram ulike team som har fått til dette, så blir andre eksponert. Det er ikke ett team, det er alle som har sine sterke sider.

Neste i serien kommer neste uke (38): Lederen som gjør seg overflødig.